Hendelse
AM 190 CURB 1 (Cormorant) 2 Fjørkenstad seter – 28. desember 1944
Beskrivelse
Særmelding BBC : "Domsigere har høye hatter"
Code : F2 (Fred) Signal bakke: R, Signal fly: ?
CON PAK M HD CRS SPD LAND . MERKNAD
14 6 2 700 335 135 03:15 OF/*
15 6 700 010 135 03:22 OF/
Squad: RAF 138
1: F/Lt Carley Lloyd Albert Stirling IV NF-Q
2: F/L NEVIN D J Stirling IV NF-J
Out: 18:00/10 Drop: 23:12/21
*) FARNBOROUGH 5, Julius Opåsen/Knut Fosse
Carrying leafltes (1-N-13) . Completed.
- 1
- F/Lt Carley Lloyd Albert (Can= Pilot
- F/O Clarke H Nav
- F/O Day R J Air bomber
- F/S Mayger D M W/Opr
- F/S Turpin A S A/G
- F/S Logie D C Rear gunner
- Sgt Heap A E F Eng.
- 2
- Captain Nevin D J (SA) Pilot
- F/O Riching J B A/Bomb
- F/Sgt Hislop J W S Nav
- F/Sgt Sparking P H W/Op
- Sgt Hawthorne R A/G
- Sgt Kevey T R/G
- Sgt Webb H J F/Eng
ORB RAF 138 The National Archives
DROPPETJENESTEN OG "FARNBOROUGH V" I OMRADE 14-32.
Arne Walbarg, som ble forsyningssjef i Gjøvik-omradet i juni 1944, fikk som nevnt ansvaret for radiooperatøren Johann Hageman sommern 44. Og fordi han løste denne oppgaven på beste måte, fikk han tidlig på høsten 44 også ansvaret for å organisere droppetjenesten i Gjøvik-området.
Ved hjelp av lokale Milorg-karer rekognoserte Walberg nå aktuelle
droppeplasser på Totenåsen, Kolbuåsen, Vardalsåsen, Lygna, Veståsen, Biri øverbygd, ved Einavatnet, Landåsen og mellom Høljarast og Vest-Torpa.
Av 15 forslag til droppeplasser, fikk Walberg godkjent 13. De to han ikke fikk godkjent, lå nemlig på Veståsen mellom Randsfjorden og Begnadalen, og i dette området hadde FO planer om å etablere en del av "ELG"-basen.
Cormorant-senderen ble benyttet til i sende posisjonene På de forskjellige droppeplassene, og den mottok den eventuelle godkjennelsen av disse fra England.
Hver droppeplass fikk sin særmelding og sitt eget kodenavn. Kodenavnene på droppeplassene i Gjøvik-området ble Fl, 1F2, F3 osv. De enkelte gruppene organiserte deretter egne droppegjenger som skulle rykke ut til droppeplassen dersom sarmeldingen kom over "Radio London"- kl. 1500 og kl . 1830. Allerede fra slutten av oktober var man klar til i motta dropp på de forskjellige droppeplassene i området.
Men det kom ingen særmelding verken i måneperiden fra slutten av oktober til begynnelsen av november eller fra slutten av november til begynnelsen av desember. Dette førte til at mannskapene ble irriterte og motløshet spredde seg, fordi man blant annet totalt manglet nye våpen. Den 19. desember sendte derfor "Cormorant" følgende telegram til England
"14.32 må ha et dropp kommende periode. Ventetiden i de 2 forrige periodene, som ikke gav noe resultat, skapte mye motløshet. Vi kan ikke holde mennene sammen særlig lenger uten våpen, og mange ønsker å slutte seg til kommunistgrupper."
Dette telegrammet var underskrever av områdeledelsen.
Høyst sannsynlig var dette telegrammet først og fremst et uttrykk for den irritasjon og skuffelse som områdeledelsen følte overfor FO i London. Trusselen om at mange Milorg-medlemmer ønsket å slutte seg til koirmunistgrupppr, var neppe reell, da kommunistene i Gjøvik-området på dette tidspunkt ikke representerte noe alternativ til Milorg. Det var særlig mens KS befant seg på Sollia, og Sundegruppa på Husumenga, at kommunistene i Gjøvikområdet hadde en fast organisert gruppe. Denne gruppa gikk mer og mer i oppløsning, og som nevnt, gikk mange av personene fra denne gruppa over i Milorg helt mot slutten av krigen.
Løytnant Knut Fosse og sersjant Julius Opaasen hadde kommet seg over til England, hvor de hadde blitt opplært i de forskjellige militære disipliner, med tanke på returnering til Norge for å støtte Milorg. På sensommeren 1944 ble det bestemt at de skulle forsterke D14.3 gjennom ekspedisjonen "Farnborough V". "Farnborough V" inngikk som én av i alt 10 ekspedisjoner i en plan som omfattet hele det sørlige Norge. Denne planen, "Farnborough", hadde som hovedformål å styrke det militære innslaget i de enkelte distriktsledelser, ved å sende inn såkalte "Junior Officers" fra de norske styrkene i England, sammen med instruktører fra Kompani Linge. Videre skulle ekspedisjonene forsøke å forhindre aksjoner mot livsviktig industri, kraftforsyning osv.
Årsaken til at "Farnborough V" ekspedisjonene fikk denne oppgaven, var trolig fordi "Farnborough"- planen ble utarbeidet i september 1944, samtidig med de såkalte beskyttelsesplanene ("Foscott").
I romjula 1944 ble det bestemt at ekspedisjonen skulle dra den 28. desember. Om morgenen denne dagen var Fosse innom "Children Court" i Baker Street i London, hvor kaptein K.A. Kristensen fra FO-IV viste han det foran nevnte telegrammet fra områdeledelsen på Gjøvik.
Kaptein Kristensen hadde vurdert innholdet i telegrammet sammen med oberstløytnant Øen, og de hadde kommet fram til at det var opp til Fosse og Opaasen om de ville gjennomføre ekspedisjonen.
Denne relativt dramatiske konklusjonen som kaptein Kristensen og oberstløytnant Øen trakk, viser at de så med stor uro på det telegrammet de hadde mottatt fra områdeledelsen på Gjøvik. Og på bakgrunn av at man sikkert visste at KS og Sundegruppa hadde befunnet seg i området i perioder, betraktet de trusselen om overgang til kommunistene som reell.
Til tross for oppstyret med dette telegrammet, så valgte allikevel Fosse og Opaasen å dra. Og klokka 1500 mottok droppegjengen på Skreia følgende særmelding over Radio London: "Bordet må settes på plass". Det betydde at man kunne vente dropp samt to UK-opplærte personer til Fjærskinstad seter på Totenåsen (F1), det var to fly som tok av fra flyplassen ved London og fløy over Newcastle - Flekkefjord - Sundvollen - Helgøya, før man kom inn over Totenåsen, hvor droppegjengen hadde lyssignalene på bakken klare. Og både Fosse og Opaasen og lasten kom seg uskadd ned og ble straks tatt hånd om av mannskapet. Dette var forøvrig det første droppet som kom til område 14.32, og det innledet en meget aktiv periode, hvor praktisk talt alle droppeplassene i området mottok ett eller flere dropp utover vinteren 1945.
Henning Wold - 1982.
Slippene på Skreitjernmyrene. Natta mellom 28. og 29. desember 1944 kom det første vellykkede slippet innenfor Område 14.32, og det kom på slipplassen på Skreitjernmyrene. Foranledningen for nettopp dette slippet kan ha vært den utålmodigheten som gjorde seg gjeldende innenfor hele Vestoppland-området etter at man hadde tatt godkjent slipplasser, men uten at særlig mer skjedde. Riktignok var et slipp planlagt gjennomført 8. november men dette ble avbrutt på grunn av
værforholdene. 18. november ble det sendt et telegram fra England som indikerte at et
nytt forsøk var på trappene. Telegrammet gjaldt også F3/Vindflømyrene, og inneholdt hvilken særmelding som ville bli brukt. Hvorvidt et nytt forsøk skjedde mellom 8.november og 28. desember er ukjent. Det vi imidlertid vet, er at 19. desember gikk følgende telegram til England fra
«Cormorant»-senderen.
- I kommende periode maa fire tre to rpt fire tre to ha slipp STOP forgjeves venting i de
to foregaande perioder har skapt sterk mistillit STOP vi makter ikke aa holde manskapene samlet lenger uten vaapen og mange vil gaa over til komunistgrupper
STOP omraadeledelsen STOP
Det er uvisst hvor reell «trusselen» om kommunistgrupper var. Men uansett hvor stor eller liten «tilliten» var, ble det i London bestemt at en ekspedisjon skulle starte 28.desember, som et ledd i den såkalte «Farnborough-planen». Klokka 15.00 4. dag jul mottok slippgjengen i Gruppe 14.32-1
den lenge etterlengtede særmeldinga over BBC, og dermed visste man at man kommende natt kunne forvente slipp av diverse utstyr og to agenten Henrik Hassel Kvale var medlem av slippgjengen. Han hadde avbrutt studiene i Oslo da arrestasjonsbølgen mot studentene kom, og hadde slik sluppet unna og vendt tilbake til Toten.
Han forteller i et notat fra 1980:.... Beskjed om slipp ble gitt i nyhetene fra BBC i London i farm av uforståelige særmeldinger - uforståelige for alle uten dem de gjaldt Et par ganger i løpet av
høsten 1944 kom det beskjed som var myntet på oss, men på grunn av værforholdene ble
det ikke noe slipp. Så endelig fjerde juledag kunne den avtalte særmelding høres etter nyhetene fra
London. Været var bra, og slik månen stod på himmelen, kunne vi vente besøk fra klokka 2300. Fra forskjellige kanter begynte karer å ta seg fram oppover den bratte tømmervegen forbi Ftenes og As mot Fjørkenstadsælra. sont var møtestedet. Ei passelig myr (Skreitjernmyrene) ikke langt fra setra var utsett til slipplass. Til avtalt tid var første vaktlag pa plass på myra. Fire av oss hadde lommelykter og plasserte oss med ca. 50 meters avstand mellom hven Avtalen var at straks flyene kom til syne. skulle vi tenne lyktene og rette dem mot de ankommende. Jeg skulle blinke en «r». «Du tar ta deg av det du som har artium», ble del foreslått. Ja vel, jeg hadde visst ikke lært morse på skolen, men prikk-strek-prikk skulle det vel gå an å få til. Det var surt ute på myra. En kald vind
hadde blåst opp, og vi var vel heller ikke godt utstyrt i klesveien de fleste av oss. langt ut i krigens dager som det var. Det var lenge siden en kunne fornye garderoben. Men heldigvis ble ikke ventetiden altfor lang. Da vi hadde løpt og tråkket i ring, hoppet og slått floke en halv times tid. hørte vi flydur fra østlig eller sør-østlig kant. Skulle vi tenne lysene? Det kunne jo være tyske fly. og
de tyske flymannskapene kunne finne det noe eiendommelig med slike signaler ute i svarte skauen.
Der dukket to fly fram i månelyset, og alt tydet på at det var de rette. Lommelyktene kom på og ble vendt rett mot flyene som nærmet seg raskt. Jeg blinket prikk-strek-prikk noen ganger. Flyene strøk ganske lavt over oss. gjorde en sving i retning Skreia, snudde sørover og kom tilbake etter hverandre fra samme kant som første gang. De kunne vel være 1300meters høyde, og fallskjermene rant ut på linje. En ny sving, en nyflokk med skjermer, og flyduren ble borte. Uheldigvis var vinden blitt litt for sterk. Vi hadde beregnet å få hele sendingen på myra, men nå dreiv alle skjermene til side og hengle seg opp i grantræme. I det klare måneskinnet tegnet skjerm og beholder seg
tydelig mol himmelen og mot den snødekte skogen. En av karene startet plutselig å løpe som besatt, Ja visst ja, det var en fallskjerm som ikke hadde foldet seg ut, og nå kom konteinern i rasende fart. Den tok myra med et søkk, heldigvis i god avstand fra ham som startet så kvikt. De to siste skjermene hadde ingen livløse gjenstander under seg. Tvert i mot. Det som hang i snorene, så ganske levende ut. Nå var det, så vidt jeg kan huske, ikke ukjent at det skulle komme folk på be-
søk fra England, men overraskende og snodig var det likevel. De to blåste også til skogs, og vi skyndte oss etter. De holdt på å skjære seg løs fra snorer og greiner da vi nådde fram. De slapp seg ned i snøen og var tydeligvis forberedt på Ult av hvert, for de hadde våpnene klare på et øyeblikk.
Men de skjønte straks at her var nok den riktige mottakelseskontiteen samlet. Julius Opåsen (fra Solør) og Knut Fosse (fra Bergen) ble hilst velkommen. Det var ganske artig i mørke og kald snø midt i ville skauen i et okkupert Norge å høre disse ordene: «Vi skal hilse fra kronprinsen. Han var på flyplassen da vi drog og bad oss hilse og ønske god jul». Ordene varmet i en kald krigsjul.
Det ble et slit å få løsnet og dradd sammen alle containerne. Men vi måtte jo ha oss en matbit også. og jeg husker at utpå natta satt Knut Fosse, en kamerat, og jeg i et av seterhusene og drakk kaffe og spiste, og det kan vel hende vi hadde et og annet å snakke om også. Etter en Uten kvil. og am
morgenen, fulgte jeg de to fallskjermhopperne ned til Fjellhaug. Det ble en frisk løpetur nedover brattbakkene. De to karene var nokså engstelige for at de skulle stikke seg ut på en eller annen måle. og jeg ble bedt om å granske dem nøye. Men jeg kunne ikke se at de skilte seg ut fra andre
nordmenn. De hadde alminnelige sportsklær, litt penere enn de fleste her til lands hadde, men de var ikke oppsiktsvekkende.
Ved Fjellhaug ble de hentet. og Knut Fosse drog til Gjøvik. Jeg gjemte meg i huskene til de var vel avgårde. Så lok jeg fatt på hakkene igjen. Det gikk tyngre oppover. Nå skulte containerne, som var fulle av våpen og ammunisjon og var temmelig tunge, fraktes ned fra åsen. Noe av det ble fraktet til Torvfesta og gikk videre derfra med en frakteskute. Noe av det jeg husker best er vikværingenes skikjelketeknikk.
Det var en anselig flokk med karer med skikjelker som samlet seg ved lageret ved Fjørkenstadsætra. Det var to om hver skikjelke. Jeg slo meg sammen med arbeidskameraten Ole. Beholderen ble surret forsvarlig på, og den førsle strekningen gikk smertefritt i småkupert terreng. Men så kom vi dit tømmervegen stuper ned mot Mjøsa. Føret i vegen var hardt og isete. Jeg syntes det så ut lit å være et tvilsomt befordringsmiddel, men stolte på den betydelige erfaring som var samlet i de nærmeste omgivelsene. Det var som sagt to om hver kjelke. Den ene satt foran med styrestanga
og føttene sopende langs bakken. Den andre hadde festet et tau eller en solid ståltråd med håndtak og hang etter, akende på skosålene for om mulig å bremse farten.
Del skulle vise seg å være unødvendig. Det ble en vill ferd. Sjøl hadde jeg et par solide militærstøvler med jernbeslag under sålen. Hvor hadde jeg fått dem fra? I hvert fall gjorde de god nytte for meg der jeg hang elter doningen. Ole manøvrerte framifrå, og vi kont helskinnet ned til Flenes. Der samlet alle seg etter hvert, og beholderne ble stuet vekk i skogen utenfor garden.
Det ble flere turer, og så en natt ble alt sammen kjørt på skikjelke ned tit Fjellhaug.
Derfra ble våpnene spredd over distriktet. Et uskyldig utseende lastebillass med ved kunne inneholde skumle saker. Ifølge Martin Haarstads nedtegnelser inne holdt slippet følgende:
137 Lee Enfield rifler.
34 Stengun,
8 Brengun.
169 Magasiner for Slengun.
149 Magasiner for Brengun.
7680 Skudd for Stengun.
89382 Skudd for Brengun og rille.
13 Patronbelter inneholdende til sam-
men.
272 Skudd for Brengun og rifler.
10 Celler sprengstoff.
30 Vindjakker,
Noe ble ganske fort delt ut som instruksjonsvåpen og for bevæpning av mannskaper, mens resten ble lagret hos Gruppe 14.32-3/Kapp-Lena og 14.32-8/Gjøvik. Etter dette kom det, som tabellen over
viser, ytterligere to slipp, 4 fly, på Skreitjernmyrene. Vi har ingen sikre deltakerskildringer fra disse, men det er heller ingenting som taler mot riktigheten av det SOE sin rapporter viser.
Når det gjelder hvilke «varer» som kom, vet vi hva som ble lastet inn for forsendelse 22. februar 1945, men oversikten er samlet for Skreitjern og Vindfloen. Også denne gang var det i hovedsak våpen, ammunisjon og sprengstoff, men også støvler for mannskapene. Tilsammen ble det sluppet 80 konteiner og et antall pakker over Skreitjernmyrene. Dette betyr adskillige tonn våpen, ammunisjon og annet utstyr. Dersom vi som et tankeeksperiment, går ut fra en nettovekt på 100-150 kilo pr. konteiner kommer, vi til 8-12 tonn, altså ikke småtteri som skulle ryddes vekk, gjemmes
unna midlertidig, og så fraktes videre.
Mjøsmuseet Årbok 2013
Også vi når det blir krevet - Motstandsbegelsen på Østre Toten og Kolbu - Kapittel 10 - Flyslippene
Steder
Tittel | Lenke |
|---|---|
| Sendt fra: RAF Tempsford Airfield | Se mer |
| D-14.3 SLIPP ┬ plass Fjørkenstad | Se mer |
Mennesker involvert
Navn | Lenke |
|---|---|
| Knut Fosse | Se mer |
| Julius Opåsen | Se mer |
| Arne Walberg | Se mer |
Galleri
Nyttige lenker
Tittel | Lenke |
|---|---|
| The National Archives | Se mer |
| Henning Wold - Hovedoppgave i historie 1982 | Se mer |
| Mjøsmuseets årbok 2013 - Kap 10 om Flyslipp | Se mer |