Russiske fanger på Nes i Ådal.
Fra høsten 1944 til mai-dagene 1945 var det fangeleir på Nes i Ådal. Det var trolig fanger fra Vågård som ble flyttet til Ådal for å hugge ved og tømmer. Også her minnes lokalbefolkningen de utmagrede fangene, som ikke orket å jobbe stort på grunn av mangel på mat.

Leiren på Nes i Ådal lå 6-7 kilometer nord for tettstedet, på Fagernesmoen på østsiden av Begna.
Folk fra bygda som kjørte mat og utstyr til leiren, mener å huske at det lå 6-7 brakker innpå furumoen, med totalt cirka 120 fanger. 25 tyskere passet på, og de som hadde oppdrag eller ærend til leiren opplevde å bli bedt inn på middag hos tyskerne flere ganger. Og der manglet det ikke noe, fortelles det.

Fangene drev hogst i Tørsjølia, og på ei flate nede på Fagernesmoen. I dag står det fin ung furuskog på stedet Der brakkene sto, ligger det i dag bare en gammel komfyr som minne fra leiren.
Ellers er det en del rester etter skyttergraver i området Brakkene og annet utstyr ble solgt på auksjon etter krigen

Folk på Nes i Ådal forteller at russerne ble kjørt på lastebiler ned igjen til Vågård i mai dagene 1945.
Bladet Ringerike 1994-95 i samtaler med Kilder: befolkningen på Nes i Ådal.

Russerleiren på Nes.
Ola Arnesen og Asbjørn Braathen har hatt dette å fortelle om fangeleiren som
ble opprettet under krigen på det vi i dag kaller «Liemoen».

Nyttårsaften 1943/1944 kom 130 russiske fanger. De ble fraktet fra Eina og kom sent på kvelden. Det var, som vanlig en slik kveld, svært kaldt. Ola hadde fått beskjed om at han skulle mure piper og sette opp ovner sammen med en murer fra Hønefoss. Ovnene kom sammen med de russiske
fangene. De første ble montert i brakkene til tyskerne.
Brua i Kvernbråten måtte demonteres for å få bygningselementene over. Det var ferdige lemmer som skulle settes sammen. Disse hadde ligget under snøen og var dekket av snø og is. Dette smeltet etter hvert og det rant vann nedover veggene. Det var 30 fanger i hver brakke. Brakkene var små. Det var 3 køyer i høyden, og fangene måtte krabbe inn fra enden.

Asbjørn jobbet i skogen i Tørrsjølia denne tiden. Han gikk gjennom russerleiren for å komme til hogsten. 10 - 12 tyske fangevoktere var stasjonert i leiren hvorav Frei var sjefen.
Russerbrakkene sto på høyre side av veien, mot Tørrsjølia. Tyskerbrakkene sto på venstre side. Det var piggtråd og nettinggjerde!» Hele leiren var opplyst, og det var ikke lett å rømme der i fra. Langs gjerdet var også «toalettet», og det krydde av lopper og rotter. Det sto ei vaktbikkje på hver side av veien, og det var ikke bredere enn at Asbjørn så vidt kunne passere imellom de iltre bikkjene.
Fangene var flinke med hendene, og lagde bl. a. smykkeskrin av tre og halm askebeger og tobakkdåser av blikkbokser/aluminium.

Russerne sto inntil gjerdet og bøy fram disse varene som de ønsket bytte til seg andre varer for. Asbjørn bøy skrinene fram i bygda stort set på gårdene hvor det kunne være litt å avse.

Byttevarene de ønske, var gjerne smør eller brød dette var ord russerne etter hvert lærte seg. Det var dårlig med mat for fangene. Ola hadde ofte med sild og potet til dem. Asbjørn tok også med andre ting til fangene. Blant annet skaffet han en tykk aluminiums kjele. Da russerne reist
fikk han en tykk tobakkdåse med siselering i gave.

Kanskje den var laget av kjelen? Motivet var en elg i skogen «Til Asbjørn fra Nikolai» sto gravert inn. Tobakkdåsen ble dessverre stjålet da han var militæret.

Russerne var svært dårlig kledd. På beina hadde de bare filler. Flere av den drev med hogst ved Nysetra. Det gikk tungvint for seg, med dårlig seletøy og hester på dårlig foring. Ola fortalte om en dag han var der og tyskerne hadde hentet havre i bygda. Det var hull i sekken, og en fange puttet da litt havre i lomma. Det ble han straffet for. Det var en 17 år gammel fange der. Tyskerne var snille mot ham, og han fikk bedre mat enn de andre.

Ola fikk tomme melsekker av kokken i leiren. Signe Arnesen vasket og sydde overaller av dem. Asbjørn hadde bare tresko. Arbeidsdressen var av striestoff (Standarddress). Det var lite penger, og også lite å få for dem. Svartebørshandel var dyrt.

Ola ble bedt inn i tyskernes offisersmesse på kaffe en gang. Asbjørn minnes han fikk smake peppermyntelikør av tyskerne da fredsbudskapet kom. De var lykkelige over å kunne reise hjem, så nær som smeden. Han hadde mistet kone og to pene småjenter, og hadde ingenting å vende hjem til.
Da freden kom gikk alt fort. Brakkene ble tatt ned. solgt, og flere bygde hus av elementene på Nes. Det meste kom til nytte, da det var manko på alt. Russerne ble flyttet til Gjeiteryggen på Vågårdsmoen, litt syd for Spenncon. En fange klarte visstnok å rømme fra leiren på Nes, og det sies han kom med i hjemmefronten. En russer skal ha rømt, men ble innhentet igjen. Ingen ble skutt, men en fange døde på Liemoen sies det. skjedde med de russiske fangene etter krigen vet vi ikke. Noen sier mange av de ble sett som desertører og sendt på straffarbeid i Sibir etter hjemkomst.

Minnene vi har etter dem er vedovnen som står igjen på Liemoen, og skrinene som det fremdeles av finnes noen av i privat eie,

(All tekst er fra plakater på stedet).