Kvarter i stølsgrend 2,5 km SV for Hallingdalselva ved Bromma, ca 830 m over havet. Rustadstølen gikk ofte under dekknavnet «Diamanten». Kartblad 1615-1.

Løytnant Feter Holst, fenrik Leif Levorsen og fenrik Løvlien, sistnevnte med dekknavnet Ottesen, installerte seg i seterbua til Svein Hølle. De kalte residensen sin for "Ambassaden", det samme som hovedkvarteret i Vassfaret ble kalt.

Det var bare løytnant Holst som hadde fått begynne forberedelsene i sitt område, straks etter at vi kom inn. De andre UK-karene måtte bli i Vassfaret som instruktører
under de første kursene.
Allerede uken etter at vi kom. ble det avtalt kontakt med avsnittsjefen i Hallingdal, og løytnant Holst dro via ham over på sørvestsiden av Hallingdal for å detalj rekognosere de slipplassene vi hadde tatt ut ved kartstudier.

Han kom tilbake to uker senere og meldte at det terrenget som han hadde fått seg tildelt, ville egne seg ypperlig for virksomheten. Vi la nå opp en mer detaljert plan for ham. Han hadde foreløpig ingen radiosender, så hovedsenderen i Vassfaret måtte formidle det som det var nødvendig å informere London om. Vi regnet også med at etter at vi hadde satt i gang med større virksomhet i Vassfaret, kunne det være at tyskerne ville komme opp med større styrker.

BA4 ville da være et hendig retrettområde for oss. Det var derfor om å gjøre at Holst fikk tilstrekkelig assistanse, så han kunne ta imot noen flylaster og legge opp visse forsyninger. Han skulle lå ca. 10 mann fra Milorg i Hallingdal til assistanse, lære dem opp i et «lynkurs» og så bruke karene til å ta imot flylaster, mens han forberedte et lengre kurs fra begynnelsen av februar. Innen den tid regnet vi med at han skulle få noen hjelpeinstruktørcr fra de første kursene i Vassfaret.

Det gikk i orden med slipplassene, og det kom både proviant, uniformer og våpen.
Ved juletider kom også sersjant Thon med sender fra UK. Men ellers gikk ikke alt så glatt som ønskelig kunne være med forberedelsene.
Avsnittssjefen i Hallingdal, Pahle, som jeg tidligere har fortalt, kom ikke helt godt ut av det med de to UK-instruktørene (løytnant Madsen og fenrik Lorentzen) som virket
der. I slutten av januar fikk jeg også meldinger fra Holst

Rustadstølen "kallenavn" Diamanten; var egentlig et kurssenter for base 4 i Elg. Men her i gruppe 1421 E Nes, var det ikke alltid like lett å skille mellom Milorg og SOE. Denne stølsgrenda ble valgt til kurssted fordi det var godt med plass med sine 7-8 stølsbuer. Her var det ingen problemer med å skaffe 60 mann tak over hodet. Dessuten lå stølen utenom trafikken vinterstid. Den første faste Milorg-virksomheten i disse traktene startet opp i desember 1944 på ei hytte ved Buvasslia. Det var noen av karene som måtte rømme fra kvarteret Øyvatnet som kom hit. Men allerede før jul flyttet de over til Purkeset som ligger 3 km VNV for Rustadstølen. Så julaften det året ble feiret på Purkeset med koteletter, ribbe og dram. Både julematen og drammen måtte de kjøpe på svartebørs.

En natt i romjula ble telegrafisten Asbjørn Thon sluppet i fallskjerm på myrene like ved. Komplikasjoner ved et feilslipp helt i begynnelsen av 1945, forårsaket at karene måtte flytte videre. De tok da inn på Bakvendtstølen og var der et par ukers tid. Forholdene på Bakvendtstølen og Purkeset ble imidlertid for små når de skulle sette i gang befalskurs. Da først tok de i bruk Rustadstølen. Det første kurset for troppsbefal ble holdt på Rustadstølen i midten av februar 1945 under ledelse av Peter F. Holst som var sjef for base 4 i Elg. Utenom kursdeltagerne bodde følgende mer eller mindre fast på Rustadstølen:
Asbjørn Dalevold,
Olav Edvardsen,
Herbrand Hjallen,
Knut Hjallen,
Petter Holst,
Emil Kvanlid med flere drammensere,
Einar Levorsen,
Leif Levorsen,
Sigurd Løvskogen,
Erland Nordhagen,
Amund Rasmushaugen,
Harald Svendsen,
Rolf Såtvedt.


Sjefskvarteret på Rustadstølen var stølsbua til Svein Høllo, men hytta ble kalt Ambassaden. Navnet var trolig lånt fra Elgs hovedkvarter i tannlege Egebergs hytte ved Aurdalsfjorden i Vassfaret. Den ble nemlig også kalt Ambassaden og hadde sannsynligvis navnet tidligere enn Ambassaden på Rustadstølen. Senere ble det holdt en rekke kurs her under ledelse av Leif Levorsen. Deltagerne visste vanligvis ikke hvor kursstedet var for de ble hentet i bygda på avtalt sted og ført opp i mørket. Det var alltid vakt på nedsiden og oversiden av forlegningsområdet. Fra tid til annen ble også Purkeset brukt igjen. Den ligger ca 3 km NVV for Rustadstølen.
Til så stor virksomhet som etter hvert utviklet seg på Rustadstølen, krevdes et større transportapparat for forsyninger. Her hadde de uvurderlig nytte av Paul Teigen og hele hans familie som var kontaktledd mellom stølen og forsyningssjef Truls Tyribakken.



Rustadstølen ble også brukt som base for mottaging av flyslipp. Mest brukt var slipplassen Nordre Buhovd med dekknavn «Flinten», men også et område nordenfor Eisleset med dekknavn «Gråstuen» og enkelte andre steder ble brukt for å ta imot slipp. I disse fjelltraktene tok de imot 164 containere, 42 pakker og I mann (telegrafist Thon) under ulike flyslipp.

Bilder og tekst fra Med Milorg 14.2 på skauen.

«Golden Eagle Red» var dekknavnet på vår hovedradiostasjon. Radiostasjonen «Elg» som var den neste stasjonen med R-sett vi tok i bruk. ble droppet i BA IV (nord-Egge-
dal) omkring nyttår sammen med operatøren sersjant Thon. Den hadde også faste «sked» på UK og med hovedstasjonen i Vassfaret. Denne siste forbindelsen brukte vi minst mulig.