Bjarne Holth-Larsen (Håkon Arnt Lundgren) – født i 1913

Bjarne Holth-Larsen var blant dem som straks satte i gang med illegalt arbeid etter at kampene i Norge var slutt i 1940. Dette førte til at han måtte rømme til Sverige, og der kom han med i den britiske etter- retningsorganisasjonen SOE (Special Operations Executive). Som agent for SOE gjorde han en ypper- lig innsats i kurértjenesten mellom Stockholm og Oslo. Ferden gikk videre til England, og etter utdannelse i Kompani Linge arbeidet han som rådgiver og instruktør for heimestyrkene i Hallingdal og Valdres. Samtidig utførte han et omfattende organisasjons- og etterretningsarbeid fram til frigjøringen. Bjarne Holth-Larsen viste tidlig at han var godt utrustet med evner, men for ham som for så mange på den tiden, var det slik at foreldrenes økonomi ikke strakk til for utdannelse etter folkeskolen. Så måtte han ta seg fram i livet uten skolegang, og det greide han bra. Han begynte som visergutt og endte som oberstløytnant og krigskommissær.
Bjarne Holth-Larsen kommer til Valdres akkurat den dagen tyskerne setter i gang Aksjon Almenrausch i 14. juni 1944.

Han kommer fra Hallingdal der han har arbeidet sammen
med Erling Lorentzen. Nå skal Holth-Larsen begynne i Valdresområdet, mens Lorentzen skal fortsette i Hallingdal. Holth-Larsen har dekknavnet «Håkon», og under dette navnet skal han komme til å få en varig plass i valdrisenes historie.
Som fenrik i Kompani Linge kom Holth-Larsen til Valdres der han arbeidet som organisator, instruktør og rådgiver det siste krigsåret. Et av tilholdsstedene hans var på Piltingsrud.
«På Piltingsrud opptrådte jeg som forstkandidat Håkon Arnt Lundgren.» forteller Holth-Larsen. "Jeg fartet omkring på sykkel og hadde merkeøksa liggende på bagasjebrettet. Det var sommeren 1944 jeg kom til Piltingsrud. I mars dette året hadde det vært razzia i Sør-Aurdal. så det var nødvendig med gjenoppbygging og omorganisering av det illegale arbeidet der.

Han kommer med båt fra Shetland i slutten av april 1944. Det er i alt sju karer fra Kompani Linge med denne båten, og de har med seg hele ti tonn med våpen og utstyr. Tre av disse karene skal til Voss, og fire skal til Hallingdal og Valdres.
Naturlig nok vil ikke Holth-Larsen begynne å etablere seg i Valdres mens tyskerne er i ferd med å gjennomføre en stor razzia der. Derfor drar han tilbake til Bjørkum på Golsfjellet og holder seg i ro der inntil Aksjon Almenrausch er avsluttet.
____
I Milorgposten forteller han i et intervju:
Vi har fått tak i «Håkon», en kraftkar med fallskjermmerket på armen, godt kjent og godt likt fra alle de hemmelige instruksjonskurscne i Valdres.
Han er en av «gamlekara» innen hjemmefrontarbeidet. «Fortell oss nå alt om når du for alvor kom inn i dette arbeid."
«Jeg kom med i arbeidet tidlig, da jeg er fra grensetraktene, og vi fikk kontakt med Sverige. Allerede høsten 1940 begynte vi med lagoppsetting, og så matte vi til å hjelpe flyktningene over grensa. Vi drev altfor åpent den nå og kom snart i faresonen.
Jeg stakk over til Sverige i april 1941. Her fikk vi ordnet med visum for å reise jorden rundt via Russland, en tur som da tok ca. 6 måneder. Men da krigen mellom Russland og Tyskland kom, ble reisen stoppet. Jeg tok da skogsarbeid og senere gruvearbeid. Gruvearbeidet var et slit, 200 meter under jorda.
Hele tiden forsøkte jeg å komme 1 kontakt med den illegale front der borte. Endelig lyktes det, og jeg ble sendt hjem til Norge (Oslo) som kurér.

Arbeidet var vanskelig, da svenskene var svært påpasselig. Jeg har kamerater som har sittet inne opptil i år i Sverige for spionasje. Med meg gikk det bra, og jeg gjorde mange turer mellom Oslo og Stockholm. Det var apostlnes hester og sykkelen som
en måtte benyttes nesten hele tiden. Kom bort i flere passkontroller uten trubbel. Verst var det for meg som østlending når jeg reiste rundt på Vestlandet.
«Du har vært i England. Fortell litt om det.

Jeg reiste til England 1 mars 1943 1 fly, en tur pa ca. 6 timer, for å utdannes som instruktør og organisator for hjemmestyrkene. Fra oppholdet i England har jeg bare gode minner. Tiden ble knapp. Der var mye å lære, og jeg reiste fra kurs til kurs. En del vanskeligheter med språket i førstningen. Engelskmennene var strålende mennesker,
synes jeg, og vi nordmenn var svært populære der borte. Har reist over hele England og Skotdand.
Særlig i Sør-England var det mye å se fra forberedelsene til invasjonen. Vi måtte alle gå gjennom fallskjermkurs, ta både natthopp og daghopp. I gamle dager trodde jo folk at det regnet metemarker og lemen fra lufta. Nå er det jo større saker som detter ned. Ja, jeg har sett opp til 1000 mann bli sloppet ned i løpet av noen få minutter.»
«Og så kom du altså tilbake igjen?» «I april 1944 kom jeg tilbake og begynte straks
instruksjon og organisering. Hit til Valdres kom jeg 5. juli 1944 etter at Ottar Berger og jeg møttes på fjellet til en konferanse noen dager før. Det første flyslipp fikk vi først i august. Våpnene ble fordelt, og jeg reiste rundt og instruerte. Da guttene fikk se alt det fine utstyret ble det begeistring, og det kom fart i arbeidet. Instruksjonen har pågått
i privathus, kjellere, hytter og støler, og vi har stadig vært på vakt så ingen skulle oppdage noe.» «Hva synes du så om guttene her oppe?» «Jeg har bare godt å si om dem. Ivrige, modige og lærvillige. Hele tiden har det hersket et godt
kameratskap.»

I Fallskjermer over Vassfaret er og skrevet endel om Bjarne:
" Det var fenrik Bjarne Holt-Larsen som nå i lengre tid hadde drevet instruksjon og oppbyggingen der. Han hadde opprinnelig hørt til løytnant Madsens operasjon «Firecrest» som kom til Vestlandet med en av de tre ubåt jagerne våren 1944. Han in-
struerte først i Hallingdal, men ble fra juli/august 1944 pålagt helt å ofre seg for Valdres sammen med telegrafist Iversen og den stasjonen han betjente. Bjarne Iversen var
kommet hjem pr. fallskjerm i mars 1943 sammen med Solberg-Johansen. Han hadde nå arbeidet som radiooperatør i Norge i innpå to år. Ut på vinteren 1944 slo HoIt-Larsen på at det nå kanskje var rimelig at Iversen fikk en liten permisjon til Sverige. Holt-Larsen hadde så god forbindelse til våre radiostasjoner, både i Vassfaret og på Øståsen av Regnadalen, at vi skulle nok greie å formidle telegrammene hans. Dessuten hadde vi en operatør til som kunne settes inn.
Jeg syntes permisjon kunne være på sin plass. Etter to års uavbrutt tjeneste som radiotelegrafist i et okkupert land. kunne antakelig de fleste trenge en liten ferie, både av fysiske og psykiske grunner. Var det noen som ikke kunne vente noen pen behandling om de falt i fiendens hender, var det sannelig telegrafistene. Av de 20 telegrafistene som ble tatt til fange i Norge, var det da heller ikke flere enn
fire som var i live ved frigjøringen.
Imidlertid måtte FO samtykke i ferie, men jeg sa at Holt-Larsen kunne sende perm-søknad og inkludere min anbefaling. Det gjorde han, men sannelig, den 26. mars fikk jeg spørsmål fra UK om hvorfor jeg anbefalte perm. Det var en av de få gangene vi syntes «Blåfenrikene» i FO blandet seg litt for inngående inn i en tjeneste de hadde små forutsetninger for å forstå. Jeg svarte bl. a. at i fall FO mente krigen ville være slutt innen juni. anbefalte jeg ikke perm. Han fikk da ingen perm, men har nok åpenbart greid seg uten. Jeg har truffet ham av og til når jeg har fløyet med
SAS, der han etter krigen ble radiooperatør. Han har vel litt av en rekord både i sending av såvel legale som illegale meldinger.
Holt-Larsen selv kunne antakelig fortsatt som illegal instruktør i en menneskealder, uten å trenge noen form for ferie. Han var stoheten selv, og jeg tror ikke jeg har truffet på noen som tok den illegale virksomhet mer selvfølgelig enn han. Han var vel også av alle vi hadde kontakt med, den som var minst betenkt på å sette i gang med de forholdsvis omfattende og langvarige kursene vi hadde begynt med.

Hendelser til en person

Galleri

Previous slideNext slide

Nyttige lenker