Einar Høvding var telegrafist i Milorg, og var tilstede på Base Elg - BA3 i Vassfaret fra høsten 1944.
Fra nyttár fikk forresten telegrafist Sandersen assistanse. Rollon het han, han var svoger av distriktssjefen i 14.2 og hadde vært tekniker i kringkastingen. Det var distriktssjefen
som så vidt jeg forsto, «beordret» ham ut derfra. Høvding het han i virkeligheten. Han fortsatte på et vis å interessere seg sterkt for krigsmateriell ogsá etter krigen, ettersom han som direktør i Høvding skipsopphugging foresto opphuggingen av det 45 000 tonn tyske slagskip «Tirpitz» som lå bombet i senk ved Tromsø.

STRANDE:Jeg kan huske jeg overhørte en diskusjon under krigen mellom Rollon og et par andre karer, om mulighetene for å ernære seg når krigen var slutt ved å heve og hugge opp en del av de tyske vrakene som lå langs kysten. Sandersen og en Milorg-gruppesjef (Bergom) fra Hønefoss var da også senere med på å starte Høvding A/S. Jeg la ikke videre brett på denne samtalen, tosk som jeg var.

Hadde jeg det gjort, kunne jeg kanskje ha satt mine oppsparte risikotillegg (ett engelsk pund pr. dag) i A/S Høvding i stedet for i DNL etter krigen, og med atskillig støne utbytte. Nok om det, hverken Sandersen eller Rollon fikk mye tid til å tenke på etterkrigsproblemene. Etter hvert fikk de et ganske betydelig radionett å betjene. Dertil kom at de også for en vesentlig del måtte utarbeide både «sked» og koder for de fleste av forbindelsene. Det var forresten ikke kode som ble brukt, men chiffer i form av engangsblokker.

Einar Høvding, som startet og drev Høvding Skipsoppbygging i en årrekke, kjøpte «Tirpitz» i 1947. Ni år senere overtok han resten av usolgte vrak av staten - deriblant vraket i vestre havn, som Osan også betegnes som.

Etter krigen kom han også over U-834 i Skagerak, og vant kappløpet med å heve og hugge denne. Det ble en lønnsom jobb for Høvding.