Tom Dalheim er fra Toten og deltok i flere sabotasjeaksjoner på Raufoss mot tyskerne i tillegg til hans tid i Vassfaret på slutten av krigen.

Tom Dalheim og flere drev sabotasje mot tyskerne på Raufoss. De brøt seg bl a inn i ei jernbanevogn og tok tilbake beslaglagte våpen. Disse bildene må jo være tatt etter frigjøringa.

Datteren har skrevet denne fortellingen til oss:

"Tom Dalheim- Alias Tommy Gran -

28.04.23 – 01.03.14

Født på Raufoss og oppvokst der i en søskenflokk på 8. Han var en sterk idrettsungdom og sparket fotball og drev med friidrett (kretsmester i stavsprang). Raufoss hadde ikke bare et rikt idrettsliv, men også en arbeidsplass som stort sett livnærte alle; nemlig Raufoss Ammunisjonsfabrikker. Pappa arbeidet der da krigen brøt ut. Han var ansatt i vakta. Pappa slapp av og til inn og ut folk med vesker, ryggsekker på sykkel uten å sjekke hva de hadde med seg. Dette kunne være folk som ikke normalt hadde noe på fabrikkområdet å gjøre. På denne måten gjorde han det mulig å smugle våpen, ammunisjon og annet ut. Det viste seg at kollegaen var tyskernes venn. Dermed begynte det å brenne under beina på 21-åringen og han valgte å pakke en ryggsekk med litt klær og annet og dro til skogs.

Dette var senhøstes 1944 og på Totenåsen bygget han sammen med Milorg-kamerater med mye slit og strev Hjemmefronthytta i et godt gjemt skar høgt oppe på Torseterkampen. Det innebar også at det ble en del trafikk fra bygda i Østre Toten. Både ammunisjon og mat ble brakt opp og etter hvert kom det bud om razzia da tyskerne hadde fått nyss om hytta. Da bar det vestover igjen mot Raufoss og hytta han hadde på Skumsjøen. Der holdt han og andre motstandsfolk seg i skjul til det kom beskjed om at de skulle ta seg til Hønefoss og derfra til Vassfaret.

Oppdraget i Vassfaret var i hovedsak definert som å ta imot fly-slipp og han fortalte om mange hendelser i den sammenheng. Mange slipp gikk nok udramatisk for seg, mens andre ble beskrevet som sterke minner. Farlig aktivitet var det uansett, og strabasiøst nødvendigvis å få varene i sikkerhet. Det hørtes enda mer risikabelt at de kunne velge å sette seg skrevs over en container med ammunisjon eller våpen og ake ned ei fjellside i stedet for å bakse seg fram med ski og kjelke.

En hendelse han likte å fortelle om, var en gang et engelsk fly kom i svært lav høyde over der droppet skulle finne sted. Om det var feil med varslingslys på bakken eller flygeren som gjorde feil; de trodde flyet skulle feie dem over ende og styrte i bakken. Det gikk bra dette og.

Han beskrev ofte synet av himmelen «full av» fallskjermer i alle regnbuens farger som dalte ned over vakre Vassfaret. En av de oransje ble etter hvert med hjem til Raufoss og sydd sengeteppe av. Undertegnede har det i dag som soveromsgardin. En av de hvite ble etter krigen min mors brudekjole og henger godt bevart i et klesskap her. En annen erindring som har med min mor å gjøre dukker opp. På et tidspunkt sendte han forlovelsesringen sin i posten til henne. Dette for at hun ikke skulle bli koblet inn og presset for opplysninger i fall han skulle bli tatt for noe. En tilleggsbelastning for en ung kjæreste på Raufoss som uroet seg for forloveden.

Pappa fortalte om at de fikk undervisning et sted. En gang gikk det galt for en av instruktørene. Dette var vel ulykken der Julius Opåsen fra Kompani Linge demonstrerte en stengun og døde av skadene.

Pappa drev selv med våpenopplæring av andre og fortalte om en dramatisk opplevelse i den forbindelse. De hadde en eller flere russere hos seg og en av dem klikket helt da han fikk et automatvåpen i hendene.» Rett tilbake til Stalingrad», sa Pappa som hadde kastet seg over denne bakfra og la ham i bakken der han sto og svingte våpenet fra side til side.

En vel så dramatisk hendelse oppsto en dag en mann fra bygda plutselig banket på døra. Karene gjemte seg så godt de kunne i hytta mens Pappa åpnet opp. Det ble et voldsomt dilemma, da det var tydelig at dette var en nazist Et alternativ hadde vært å trekke våpen. Etter en intens samtale valgte Pappa å stole på at mannen ikke ville angi dem som takk for å ha livet i behold.

En annen anekdote der våpen var involvert var om matauke. De prøvde vel å spe på kostholdet med noe storfugl, men en gang hadde noen skutt trost med colt. Ble vel ikke mye mat igjen der.

Den siste historien som har med våpen å gjøre var ikke til å le av. Da det ble kjent at tyskerne hadde kapitulert, befant Pappa og andre seg i nærheten av ei setergrend. Han som hele sitt liv var totalavholdsmann ble vitne til en ellevill fest, da sprit nok ble ledsaget av beskjeden. Det endte med at noen ville bruke opp ammunisjonen og uten at Pappa fikk forhindret det, «skjøt de i filler ei hel seter» med bazookaer. Dette fikk selvsagt etterdønninger. Innkalling til høyeste hold i Oslo og Pappa hadde vel aldri vært reddere i løpet av hele krigen enn han var under dette forhøret. Men det ble ikke Krigsrett eller annen avstraffelse.

Pappa begynte først å fortelle om hendelsene under krigen da jentene mine var i tenårene. Han var da i 70-årene. Han var og er vår store helt og vi er lei for at vi ikke skrev ned, filmet eller dokumenterte det han delte med oss. All denne viktige innsatsen. Disse stedene med navn som Vikerfjell, Vidalen, Strøen, Sandvatnet, Skrukkefyllehaugen og Gyranfisen som jeg selv ikke har sett enda."

Raufoss, 3. juni 2020

Ann Karoline Dalheim Rye.