Denne slipp plassen var betjent av Hedalstroppen.

Allerede dagen etter at vi kom, da vi rapporterte vår lykkelige landing, hadde vi sagt fra at vi var klare til å ta imot neste fly på Fjellvann. Foruten denne plassen hadde rekognoseringspartiet allerede fått godkjent en slipplass til. Den lå inne ved Strøslisetrene, — over mot Hallingdal, men det var ennå ikke kommet noe slipp der. Det lå imidlertid en slippgjeng på fem mann der inne. Vi hadde kommet hjem i begynnelsen av slipp eller måneperioden og håpet på at vi kunne få inn flere flylaster innen utløpet av perioden. Vi var nå så vidt mange at vi regnet med å kunne ta imot slipp på i alle fall tre slipplasser samtidig. Vi satte derfor i gang med å rekognosere flere av dem vi hadde tatt ut på kartet allerede under planleggingen.

Det er dels motstridende krav som gjør seg gjeldende når en skal ta ut slike slipplasser. Sett fra mottakerens side vil en jo helst ha slippet nær det sted der det skal brukes eller lagres. Vi ville gjerne at stedet skulle ligge lunt, så slippgjengen slapp å fryse for mye i de lange nattlige ventetimene. En myr eller et vann nede i en skogsdal ville derfor ofte passe bra for oss. Men dette tilfredsstilte jo slett ikke flygerens krav. Riktignok var de fleste av dem utlendinger, men de visste at de norske fjell var vanskelige og de ville derfor helst ha plassene på store, åpne vidder.

Helst skulle det ikke være høyder på over 100 m ut til en avstand av 5000 m fra slipplassen. Og dette gjaldt alle retninger. Selve slipplassen behøvde ikke å være så stor, men for oss som skulle ta imot, var det greit om den ikke var for liten og hadde trær og ulende for nær innpå. Det var nemlig merkelig hvilken tendens fallskjermene hadde til å sveve bort til nærmeste tre og henge seg opp der — eller til å dra containerne eller pakker med seg utfor ufs og ulende så vi fikk et svare strev etterpå. Som en alminnelig regel gjaldt det at slippplassen burde være 7—800 m lang i den mest fremherskende vindretning og 2—300 m på tvers. Men nå var det ikke godt å vite hvilken vindretning vi ville få når slipp kom, og den mest fremherskende vindretning kjente vi nå slett ikke.
Det forekom oss at den mest fremherskende vindretning var den som blåste rett inn der hvor vi søkte ly mens vi ventet på slipp, samme hvor det var.