Hendelse
AM 220 CURB 3 (Cormorant) 3 FLÅRUDSETER – 22. februar 1945
Beskrivelse
/RA ORB + MR'sFSærmelding BBC : Des: "Ørret er rovfisk", Feb: "Svai i limingen"
Code : F3 (Fred) Signal bakke: Des: N, Feb: W Signal fly: ?
CON PAK M HD CRS SPD LAND . MERKNAD
13 3 04:15 SI/IM/LR
13 3 500 330 135 03:12 OF/
.
Squad: RAF 298/644
1: W/O Bailey J C Halifax III NA156 2P-R
2: F/L ALTY D Halifax III MZ963 8A-S
Out: 17:37/18:06 Drop: NC DZ 23:28-00:15/23:06
- 1
- W/O Bailey J C Pilot
- F/S Brooks W Nav ┼
- W/O Gregory W AB
- F/S Tomlinson W R W/Op ┼
- F/S Gent R AG ┼
- F/S Miles A M F/eng
- 2
- F/L Alty D Pilot
- F/S Martin J W Nav
- F/O Vost Air bomber
- P/O Keeping J WOP/Air
- Sgt Keating W F/eng
- W/O Power J A/G
- SOE operation Norway, Curb 3. Not completed. No reception. Posn of DZ: 60.30.00N-10-42-30E. Route: Base Flamboro Head - 5645-0615E, 5800-0910E, 5911-1050E, DZ RSR. Timed DR - run in to target. Positively recogniced lakes and physical features. Vis excellent. No enemy action. Halifax NA656 of 644 Squadron was returning to base after a diversion when it lost 2 engines. While attempting to land at Honiley, it lost a 3rd engine and crashed on the perimeter. Diverted Milltown, A/C chrashed on returning from Milltown, killing W/Op and Nav immidelately. Halifax MkII NA656 T/0 Tarrant Rushton 18:16 hrs on
SOE operation CURB III to Norway but no reception at the DZ 60.30.00N, 10.42.30E aircraft came down and broke up on the approach to Honiley Airfield in Leicestershire teatime and burnt after losing 3 of 4 engines while returning to Dorset after being diverted to Honiley via Milltown in Scotland. Take off from Milltown at 1507 hrs. F/Sgt James William Tomlinson RAFVR -Wireless Op / Gunner • killed
F/Sgt Walter Brooks RAFVR - Navigator - killed
F/Sgt Robert Gent RAFVR - Tail Gunner - killed - SOE Curb 3 60.30.00N-10.42.30E Successful. Recesption very good. DZ in a good position.
RAF298/RAF644 ORB + MR's
To netter senere, altså natta til 23. februar, skulle det så endelig lykkes, og fra dette slippet har vi en god deltakerskildring fra Erling Lundstad som, i likhet med Bjarne Bekkelund, var medlem av slippgjengen.
Han forteller:
Klokka er snart 18.30, torsdag 22. februar 1945. På Skjønsby sitt Bjarne og Erling med høretelefonen på. den digre radiokassa står på bordet i det mørklagte rommet. I kjøkkenet er Bjarnes gamle foreldre trofaste vaktposter, for del kan jo komme noen uvedkommende. Spenningen er stor og skjelvende for de to ved apparatet. Kommer særmeldingen igjen? Den hadde kommet klokken 14.45,
og får vi den igjen, så blir det slipptur i natt. Ute er det helt perfekt slippvær, speilklart og fullmåne, godt skiføre, så nå må det bli slipp. Men vi kan godt forstå at det er mange ting som må klaffe, skal flyet komme til Vindflomyra.
Det er så varmt og godt på kjøkkenet til Berthe og Barnholt. Den gamle, blanke komfyren varmer godt. Ja, det hadde vørt likere å fått vøri her og fått «kaffe» ta a 'Berthe. Men så hopper vi i stolen. Det
spraker i høretelefonene, og så kommer Øksnevads kjente slemme: «Dette er London med nyheter på norsk.» Det er gode nyheter nå. Det går fremover på alle fronter, men vi tenker bare på særmeld-
ingene, og i kveld er det rekordmange: «Artilleristen laget spekepølse», «Generalen feier brakka», «Nissepå dunken», «Ambassadøren har løstenner», og mange, mange flere. En del er nok bare ord, men de aller fleste er meldinger til hjemmestyrkene.
Spenningen stiger, kommer ikke vår? Men så kom «Svai i limingen». Og nå blir det fart på oss. «Mor, lag niste til meg», sier Bjarne. De gamle ser rart på oss, men spør ikke. De er for kloke til det, og de gjør det største som kan gjøres, de ber til Ham som har all makt i himmel og på jord. — Erlings
førstejobb er å få gitt Oddvar og Torleif beskjed. Det har blitt flere ganger nå, og mor doms ser ikke helt blid ut, for når Erling har vært der. så blir gutta borte om natta.
Etter en time er Helge, Bjarne. Oddvar. Torleif og Erling samlet bak maskinhuset, med Bergans ryggsekk og ski. Det prates lavt, det hender det går noen på vegen i dette finværet. Men det går ikke lenge før vi hører bildur fra nord, og han som har utkikk, opplyser at det er han Lars med lastebilen. Vi
er raske til å få både ski og oss sjølve opp i bil og under presenningen, og der ligger fra før Ole, Helge B. og Bjørn. Jo, gjengen er på plass. Det er spennende å ligge der, for det kan bli kontroll. Hva skal vi da si? Litt vanskelig å få tyskerne til å tro at vi skal til jintom alle, ellerat vi skal på tømmerhøgging uten utstyr. Vi må passere to vegkryss, og der kan det være kontroll, men det går visst bra. Så plutselig stopper bilen, hjertet slår fortere. Kontroll!? For vi kan ikke være framme ennå? Heldigyis er det bare
generatoren som må stakes, før vi begynner på bakkene utover mot Tandseter. Bilen går jo på ved.
Så er vi i farta igjen, og det går sakte i bakkene, men dette er lettere enn å gå i 15 cm nysnø som vi måtte gjøre forrige kvelden. Stopp igjen, og Lars roper «Ut karer!» Og vi er raske til å følge ordren,
liker oss ikke midt i vegen. En tømmerveg innover skogen er vår løype, nå i et par timer. Vi går etter hverandre, så det blir ingen prating, men alle tenker vel på hva de neste nattetimene vil gi oss. Det er litt av et ansvar å ta imot så mye våpen når det er dødsstrajffor å ha et gevær. Vi vet hva vi går
til. men vi har alle noen vi er glad i.
Vi leser i avisene og hører om represaliene som tyskerne tar. Det blir i alle fall ingen hygge tur og ingen veg tilbake. Det er vår tur til å gjøre en innsats for friheten. Ja. vi går med mange tanker. Så lysner det mellom granene, og Vindflomyra ligger drivkvit foran oss. Hva vil skje her før det gryr av dag? Det er nesten skara, fullmåne og vidunderlig vakkert. Å, om det hadde vært en vanlig tur? Helt syd på myra treffer vi de andre som har gått førefor å kontrollen' om alt er i orden. Det er Karl. Harald og Paul. Jo. alt er som det skulle være bestilt. De som skal signalisere til flyene, jar tildelt sine
plasser og store elektriske lykter i forskjellige farger. Vi andre skal kontrollere hvor fallskjermene faller ned. Vi har god tid til slipperioden som begynner kl. 23.00.
Vi går inn i ei hytte som Eina Allmenning eier. og som står åpen. Det er godt å sitte titt etler turen, og det er godt å få litt mat. Blir det engelske sigaretter og sjokolade neste gang vi skal eta, undrer
noen.Tida nærmer seg. og vi må ut. Lyktene blir kontrollert, og de som har revolvere, gjør dom klare. Snart er vi på plass. Da ropes det; «Jeg hører flydur!» Nå hører vi en fm summing over Flårudsætra. nøyaktig over stedet som er avmerket på kartet i London. Flyduren vokser i styrke, og vi hører godt at det ikke er et tysk fly. mye finere låt.
Nå stiger spenningen for alvor Er det vårt fly? Signallysene blir satt på, og de avtalte signalene sendt. Ser de oss? Flyet går ganske høgt, Jo. de blinker tilbake. De har sett oss. men det fortsetter, hva betyr det? Så husker vi at vi har hørt at de gjør mange svinger for å villede tyskerne. Det
går ikke mange minutter, så durer det igjen over Flårudsætra. Og denne gangen like
over høgda. Et veldig stort firemotors fly med dobbelt haleror er det vi rekker å observere. En luke under flyet åpnes, og vi ser lyset inne i flyet. Så velter det ut med svarte beholdere. Fallskjermene åpner seg, og et sus i luffen høres. «Å, der kommer en beholder uten skjerm.'» Den ser ut til å
komme rett på Paul og Erling, og de raser til side. og den går i myra så myrmøkka spruter. Så daler skjermene ned, og i mange farger. Et storslagent syn. som et eventyr. Det hele tar bare noen sekunder, og så er alt stille igjen. Flyet kommer enda en tur over oss. Er det mere? Nei, de kommer for å si farvel, og nå kommer det virkelig lågt. Det veldig svære ftremotors Halifax bombeflyet brøler like over huggua våre, så vi har nesten lyst til å huke oss ned. Det viser stolt fram sitt kjennetegn, ringer på kropp og under vingene. Med full gass og vuggende forsvinner det opp i månelyset.
Takk for besøket og god tur tilbake til friheten. For en opplevelse! Vi teller til 15 skjermer. 13 store og l liten container og l pakke. Det går fort å samle skjermene og få dem inn i skogen. Virkelig rart å bære alt dette fine stoffet. Her er det ingen rasjonering. Kvite og røde silkeskjermer og bomuilsskjermer i alle farger, og så store! Og alle snorene, imponerende. Containerne er veldig tunge å få opp på skikjelken. De veier 100-150 kilo. Der har heldigvis vært tømmerhogst i nærheten. Det er greit å få det gjemt i snøen og dekke til med granbar. Med 11 sterke karer og hard snø går det fort. Snart er det pakka og konteinern som gikk i myra, som er igjen. Ei passende gran blir hugget, og tauverk har vi nok av. Heldigvis så har den ikke gått lenger ned enn vi kan få festet snora. Og myra må gi tapt når 6-8 karer bruker sine krefter. Flydur høres og signa/lysene tennes igjen, men flyet går høgt og bryr seg ikke om oss. Heldigvis hører vi at det ikke er tyske fly, men de kan også komme, så utkikken er på topp.
* Men W/O Bailey fløy nok litt høyt, og oppdaget ikke lysblinkene. Han var over området 23:28 til 00:15. (JW)
Nå er det pakkas tur, og det er spennende, for der må det være noe godt. De skjelver nok litt de som pakker opp, og vi andre følger godt med. Innholdet kommer tilsyne, lommelykter lyser opp, også er det bare militærstøvler. Stor skuffelse! Ser stadig blanke fly oppe i tufta, så det er nok
mange slippgjenger som får besøk i natt. Luftvernet til tyskerne hører vi ikke, det har vi hørt før om nettene. Vi forsøker å skjule sporene så godt vi kan ved å dra granbusker etter oss. men det er nok
umulig. Håper ingen har noe ut på her å gjøre før det kommer mye snø. Så er første del av jobben unnagjort, men det er mye igjen før materiellet har kommet dit det skal.
Hittil har alt gått bra. Vi tenker alle på Maurits og Laffen som holdt vakt på Lønnsjøvegen og ikke fikk være med på denne store opplevelsen. Så må vi begynne hjemturen på ca. to mil. best å være på arbeidsplassene, best å ikke få noen spørsmål, og alle kommer vel hjem etter en natt som
ingen glemmer. Gruppas ilddåp er over. Vi sier med Terje Vigen: «Det er godt det gikk som det gikk. så får du ha takk da. Gud».
Foruten Erling Lundstad og Bjarne Bekkelund, som allerede er nevnt, var medlemmene av slippgjengen i Kolbugruppa som følger, noen av disse nevnt med fornavn i Lundstads fortelling ovenfor:
- Helge Dahl.
- Helge Bråthen,
- Karl Lund,
- Harald Alm,
- Ole Lien,
- Lars Leirdal,
- Torleif Fruseth,
- Paul Almsengen,
- Oddvar Fruseth
- Bjørn Øye,
sistenevnte var medlem av Bøverbru-gruppa. Ifølge flight-rapportene skulle det ha
vært to fly til Vindflomyrenn denne natta, men fly nummer to, som startet fra basen en
halv time etter det første, returnerte med sin last. Grunnen var at det ikke var blitt observert signal fra bakken selv om slipplassen var blitt lokalisert. Kan dette ha vært det andre flyet Erling Lundstad sier de signaliserte til? Han sier at dette flyet holdt stor høyde. Kan dette ha vært grunnen til at
signalet ikke ble oppfattet? Dette får vi aldri svar på.
Imidlertid er dette bare ett av flere spørsmålstegn i forhold tii hva som egentlig skjedde på Vindflomyrene denne natta, og ved det neste slippet som kom natta mellom 3. og 4. mars. Som det framgår av tabellen foran, skal det ved begge disse slippene ha vært to fly involvert, men bare
ett har sluppet hver gang. Dette er imidlertid ikke helt i overensstemmelse med hva Bjarne Bekkelund forteller i intervjuet nevnt foran, og hva Harald Alm forteller i tilsvarende intervju 2. april 1979. Begge er klare på at det har vært tre fly, men de er ikke I ike samstemte på når det var ett og når det var to. Det kan også virke som de har litt forskjellige oppfatninger av hvor mye som kom i slippene. Når vi i tillegg har et telegram fra «Cormorant»-senderen som sier
«INSTRUCTOR AND LOAD FROM TWO PLANES WELL ARRIVED TO F FOR FRED THREE RPT TH REE YESTERDAY».
Oversatt står det: Instruktør og last fra to fly vel ankommet F for Fred tre gjentar tre i går, og understreker hvor vanskelig det kan være å trekke bastante slutninger. Riktignok er det ingen dato på telegrammet, men det er ingen tvil om at det bare ved ett tilfelle ankom instruktør
luftveien til Vindfloen.
At det kom betydelige slipp til Vindflomyrene, er sikkert. Ikke minst slippet natta mellom 3. og 4.mars 1945 da agenten Bjørn Stenseth ankom distriktet som erstatning for Opåsen som omkom i
vådeskuddulykka på Fjørkenstadsætra. Ifølge et notat vi har funnet ved Hjemmefrontmuseet, skal forsendelsen til F3/Vindfloen denne natta blant annet ha inneholdt:
- 26 Stenguns,
- 8400 skudd 9 mm. ammunisjon,
- 4 Brenguns,
- 63 rifter og 19786 skudd .303 ammunisjon.
- I tillegg var det: 2 ryggsekker, ski og staver,
- 2 pakk sekker og 1 koffert Dette var trolig Stenseths utstyr.
Fra slipplass til depot
Så langt har vi konsentrert oss om slippene fram til «varene» har nådd bakken og blitt mellomlagret på eller i nærheten av slipplassen. Dette var imidlertid bare første etappe på en ofte risikofylt og slitsom veg fram til endelig bestemmelsessted, kanskje via nye mellomlager. Risikomomentet be-
sto blant annet i at man da gjerne måtte bevege seg i eller gjennom bebodde områder.
Det kan være vanskelig å følge lasten fra ett konkret slipp fram til endelig bestemmelsessted, men vi tror vi har relativt god oversikt for to slipp. Det ene er slippet til Vindflomyrene 22. - 23. februar 1945, det andre sannsynligvis det siste slippet til Skreitjernmyrene, altså natta mellom 2. og
3. mars 1945.
Mjøsmuseet Årbok 2013
Også vi når det blir krevet - Motstandsbegelsen på Østre Toten og Kolbu - Kapittel 10 - Flyslippene
Steder
Tittel | Lenke |
|---|---|
| Sendt fra: RAF Tarrant Rushton | Se mer |
| D-14.3 SLIPP ┬ plass FLÅRUDSETER | Se mer |
Galleri
Nyttige lenker
Tittel | Lenke |
|---|---|
| Aircraft Accident / Loss Entry | Se mer |
| Military aircraft crashes in the south west Midlands - 1945 | Se mer |
| Mjøsmuseet Årbok 2013 Også vi når det blir krevet - Motstandsbegelsen på Østre Toten og Kolbu - Kapittel 10 - Flyslippene | Se mer |